Grisemøkkmåsan

Interessante navn

Bare en kikk på kartet viser at det er benyttet en del fantasi i navngivningen i terrenget rundt Krokhol. Her finner du noen artikler om området rundt Krokhol. Dette har ikke nødvendigvis noe med golf å gjøre.

Grisemøkkmåsan

17. mars 2009 – På skiturer i vinter med utgangspunkt Krokhol (og et flott utgangspunkt er det) har jeg ved løypa til Sandbakken observert en kjentmannspost med navnet “Grisemøkkmåsan”. Dette må vel være en av de mer fargerike navnene i Østmarka (og det sier noe, det er for eksempel et sted som heter Purkemyrene). Jeg hadde tilfeldigvis håndboken for Kjentmannsmerket liggende. Der står det følgende om post 47:

***

“Grisemøkkmåsan” er ikke navngitt på kartet. Der står det Fugleleiken på Oslo Østmark og Starrmåsan på Økonomisk Kartverk.

Historien om “Grisemøkkmåsan” er at en griseoppdretter i Ski kommune på 1960-tallet hadde problem med å bli kvitt møkka fra 500 dyr. I samråd med grunneieren, Ski kommune, bygde de en vei fra Høykrokholveien der det heter Franskeplassen og opp i åsen. I Ski kommune kaller de den Starrmåsavegen, men også “Grisemøkkvegen”. Ideen var først å drenere myrene og gjødsle den næringsfattige myra for å få rask tilvekst av skog. Det ble kjørt opp store mengder grisemøkk i minst 6-7 år, og myrene gikk derfor under navnet “Grisemøkkmåsan”. (Vi går ut fra at transporten gikk forbi den nåværende golfbanen – red.)

Dette er lenge siden, og lukten er forlengst borte. Dreneringsgrøftene er lett synlige. Grubernes Sprængstoffabriker A/S, som hadde sine anlegg på Ski, drev forsøk med skyting av dreneringsgrøfter på området, men det sies at forsøket i første omgang ble mislykket, da torven bare falt ned i grøftene igjen etter at salven var avfyrt. Om det var gran eller bjerk de ønsket seg her på myra vet ikke vi, men bjerka trives godt. Starrplanten dominerer ennå der myra var våtest, og den lille putten som er inntegnet på kartet, er så godt som fylt igjen. Brennesle er et synlig bevis på at her er det tilført “noe” fra sivilisasjonen.

***

Dette hadde kanskje ikke noe med golf å gjøre, men det forklarer kanskje de gode vekstvilkårene for brennesle enkelte steder ved siden av veien.

Mer grisemøkk

18. mars 2009 – Etter gårsdagens artikkel om Grisemøkkmåsan har vi fått mer lokalhistorie fra Tom Rune.

Jeg har personlige erfaringer fra Grisemøkkmåsan. En gang på starten av 60 tallet var jeg hjemme fra skolen fordi jeg var kvalm, men jeg følte meg til dels bedre utover dagen så jeg ruslet fra mitt barndomshjem, som var det gule huset bak utslaget på hull 2, bort til Krokhol som min morfar drev den gangen. Det var sjelden noen var hjemme på vanlig dagtid og da jeg fikk øye på grisemøkkbilen fikk jeg stoppet ham og ble med på en vending.

Turen gikk opp til Fjellseter Bruk for å hente lass til levering på Grisemøkkmåsan. Fjellseter ligger ca 2 km sørover på Fjell og besto av en to-etasjers bygning som jeg tror hadde en av landets største grisebesetninger på den tiden. Bilen luktet ille både tom og full, men tiltross for min ikke helt kurerte kvalme var nysgjerrigheten større enn luktens intensitet.

Ottar Brantenborg het sjåføren og han var av den gode gamle sorten. Min mor har fortalt at han i gamle dager (40- og 50-tallet) kjørte ved og tømmer. Det var en materialsag nede på andre siden av riksveien som det røde skuret er rester av. Det var herfra han kjørte ved. Bilen ble parkert ute på riksveien og veden ble fraktet manuelt ut til bilen. Senere startet han med tømmerkjøring og dette var før hydraulikkens tid. Teknikken var å rulle tømmeret på bilen på staker lagt fra lunne til bil og det var ikke mye de fikk med seg. Ottars kone hjalp ofte til på hans transportoppdrag. Senere ble tømmeret vinsjet opp på bilen. Denne vinsjen besto i at det ble montert en trommel på det ene bakhjulet. Bilen ble så jekket opp og satt i gir. Vaiere ble strammet inn og trakk stokkene på etter tur. Risikabelt og tidkrevende, men likevel en forbedring over tidligere teknikker. Ottar endte opp i en Magirus firehjulstrekker med kran. Han var av den generasjon som opplevde den største utviklingen innen tømmertransport.

Tilbake til grisemøkka. Ottar kjørte den i en gammel bensindrevet grå Volvo lastebil som tidligere var en pudretbil. (Yngre lesere vet kanskje ikke hva det er – det er en bil som brukes til tømming av utedoer – red. anm.) En tidlig vårdag i 1959 fikk imidlertid sjåføren problemer med å komme opp til bestemmelsesstedet, men tenkte skitt la gå og lot det stå til. Dette resulterte i at bekken som renner gjennom banen ble forurenset. På Krokhol har vi borehullsvann som en direkte konsekvens av dette.

Tidligere vannforsyning kom fra det vi kalte postdammen (av vannpost). Dette er dammen som er rekonstruert på hull 10 og det gikk trykkrør fra denne dammen til midt på gården. Dette røret kom vi bort i da green 5 ble bygget og jeg har bevart en seksjon som er surret opp bak stabburet på samme siden som ankomsten til golfbanen. Jeg kom også bort i denne da jeg gravde ut for trappeløpet ned til toalettene. Det besto av 5 til 6 meter lange kjerneborede furustokker hvor skjøten besto i en liten spons av jern som var formet som et lite rør og skarp i begge ender slik at det lot seg drive inn i veden.

Før golfbanen ble bygget var dammen på hull 10 fullstendig sedimentert igjen av sand fra morenepartier ovenfor. Da jeg gravde ut kom et laftet damhode til syne. Jeg tok diverse bilder av dette, men jeg mistet dessverre disse på grunn av en datavirus.