I år kan det kanskje hende at det vil drøye før banen kan åpnes, og da foreslår vi at du bruker det fine turterrenget mens vi venter på at banen skal tørke. Det er bare ca. 3 km hver vei og slett ikke så bratt som det ser ut til, da stien går på skrå under toppen av Svarvestolen (navnet på åsen bak hull 10, 11 og 12). Du finner også litt mer informasjon og noen bilder i Markadatabasen til Skiforeningen.
* Dette skal forresten være en sann historie: En golfspiller trengte å lette på trykket før han slo ut på hull 11. Som det sømmer seg snudde han ryggen til medspillerne og skulle til å slå lens inn i krattet bakenfor utslagsstedet. Han hadde så vidt fått ned smekken når han ser et par øyne stirre rett på seg. Det var en turgåer på den blåmerkede stien.
Tilleggsinformasjon
Denne artikelen ble skrevet og publisert 21. mars 2020.
I dag tok vi turen selv. Har vært der før, men har aldri gått den blåmerkede stien som starter opp rett bak hull 7. Den er til tider litt bratt, og av og til litt kronglete, men ikke noe problem. Etter litt klatring forbi gamle hull 12 på backen (nå diskgolf-hull nr. 16), dreier stien mot høyre og følger åsen som heter Svarvestolen på langs og så oppover. Etter en stund kommer den til Paddetjern, som til tross for navnet er et riktig så idyllisk lite tjern, med sittestokker og bålplasser, så det er nesten en destinasjon i seg selv hvis man vil ha en kortere tur. Turen helt opp er imidlertid bare ca. 2,5 km.
Etter Paddetjern kommer vi til Gråbeinmåsan der vi krysser skiløypa som går mellom Tretjerna og Fjell. Deretter dreier stien nordover et stykke, slik at vi kommer langt nok opp til å krysse Styggdalen, som slett ikke er så stygg, men ganske vill, så det er bedre å gå på siden. Så svinger stien opp en bratt bakke, før vi er i krysset med stien mellom Tretjernkoia og Bysetermåsan. Da er det bare 500 m med lett stigning igjen til toppen. Det høyeste punktet i det som var Ski kommune.
Vi tok en annen rute hjem igjen, nemlig stien ned til Høykrokholveien, og så veien tilbake til Krokhol. Dette angret vi på i ettertid, da veien, som er kjempemorsom å kjøre på ski, er litt kjedelig å gå. Et lyspunkt var imidlertid at vi fikk følge av Krokholbekken nesten fra kilden og helt ned den øvre Krokholputten.
En riktig fin tur var det, som hermed anbefales hvis det ikke er mulig å spille golf.