Myten om 3/4 handicap

Myten om 3/4 handicap

I realiteten en urettferdig fordel for lavhandicappere

Vi har fundert litt på hvorfor det er relativt dårlig oppslutning om klubbmesterskapet i matchplay. Som kjent klarte vi ikke å fylle det relativt beskjedne startfeltet på 32.

Matchplay er en artig og sosial form for golfspill som fortjerner en bedre skjebne. Noe av mangelen på interesse kan kanskje skyldes mangel på forståelse for matchspill – og mangelen på stablefordpoeng.

Noe kan kanskje skyldes at de turneringsansvarlige holder fast på anakronismen ¾ handicap, noe som gjør at sjansen til å vinne for spillere med relativt høyt handicap blir sterkt begrenset.

Bruk av ¾ handicap i single matchplay er en overlevning fra gammelt av.

Før introduksjonen av nåværende handicapsystemer og før bruk av slopetabeller. Det skriver seg fra den gang maks. handicap var 24, og da ble ¾ handicap brukt for at ingen skulle få mer enn 1 slag på et hull (75 % av 24 er 18).

Det er verdt å merke seg at alle de store golfforbundene anbefaler at matchplay spilles med tildelte slag basert på den fulle handicapdifferansen mellom spillerne.

Det britiske golfforbundet (CONGU) krever faktisk at matchplay spilles med fullt handicap.

Det europeiske golfforbundet (EGA), som Norges Golfforbund sorterer under, anbefaler bruk av fullt spillehandicap i matchplay.

Vi har ikke funnet noe på nettsidene til NRF om de har tatt stilling i saken, men når det gjelder handicapsystemet som brukes i Norge, så er det 100 % basert på systemet til EGA.

Som på Krokhol, så sliter det britiske golfforbundet (CONGU) med motstand mot å gå bort fra ¾ handicap. På sine nettsider har de derfor en slagkraftig artikkel som bør overbevise de fleste om at ¾ handicap er noe vi bør gå bort fra. Vi har oversatt den, og du finner den nedenfor. Aller sist finner du resultatene av en undersøkelse av det skotske golfforbundet som klart viser at bruk av ¾ handicap gir lavhandicappere en urettferdig fordel.

Og vi ønsker vel at tildeling av slag skal skje på en rettferdig måte, gjør vi ikke? Vi håper derfor at turneringskomiteen tar opp dette spørsmålet til videre debatt og at vi bruker fullt spillehandicap i matchplay til neste år.

Spørsmål: Hvorfor krever CONGU at det skal spilles med full handicapdifferanse i matchplay?

Svar: Alle de britiske golfforbundene anerkjenner at å gi spilleren med det høyeste handicap tildelte slag tilsvarende den fulle handicapdifferansen er mest rettferdig. På grunn av dette krever nå CONGU at den fulle forskjellen mellom handicappene skal gjelde i single matchplay.

Det er feil å si at det har vært debatt om spørsmålet, fordi argumentet for ”ingen endring” er knapt blitt presentert. CONGU har ventet i årevis på å bli vist et sammenhengende dokument som avslutter med ordene ”… derfor er det rettferdige antall tildelte slag i matchplay tre fjerdedeler av handicapdifferansen”. Så langt har ikke dette skjedd.

Det er imidlertid sterke argumenter til støtte for bruk av den fulle differansen, og denne artikkelen legger fram de grunnleggende argumentene.

Vi har tillit til at for slagspill er det gjeldende handicapsystemet til CONGU presist og rettferdig for spillere som konkurrerer rimelig mye. Videre forutsetter vi at spillerens prestasjoner gjenspeiles av handicappet på en rettferdig måte. Alle statistiske undersøkelser som er gjort støtter denne uttalelsen, og ligger langt over alternativer som er blitt foreslått.

Vi forutsetter også at vi ønsker at tildelte slag i matchspill skal være rettferdig, på den måten at hver deltaker har en rimelig lik sjanse til å vinne. Dette er ikke en så triviell påstand som det synes, fordi noen golfere mener at lavhandicappere faktisk bør ha en fordel. Anta likevel at vi har fått i oppgave å utvikle rettferdige odds i matchplay med det gjeldende handicapsystemet, basert som det er på slagspilldata, og ingen tidligere antagelser. Hvordan skal vi gjøre det?

La oss tenke på hvordan vi ville forvente at en match mellom en 6-handicapper og en 16-handicapper ville gå. For det første – hva slags score forventer vi at hver av dem vil oppnå hvis de gjør en gjennomsnittlig prestasjon?

Det er et irriterende teknisk poeng som påvirker argumentet. Vi forventer faktisk ikke at en spiller skal ”spille til sitt handicap”.

Som alle andre handicapsystemer rundt om i verden handicapper systemet til CONGU i henhold til den bedre halvdelen av innmeldte runder. Høyhandicappere er mer uberegnelige og deres gjennomsnittscore er derfor relativt sett oftere høyere enn deres handicap enn det som er tilfelle for bedre spillere.

Derfor, i stedet for en forskjell på ti slag mellom scorene, kan vi forvente noe sånn som elleve eller tolv. Allerede tipper analysen vekten litt mot 16-handicapperen.

Men la oss foreløpig anta at i matchen spiller begge spillere til sitt handicap. Ingen får birdie eller dobbelbogey, og bogiene kommer i henhold til der baneindeksen sier de skal komme. Uten handicap ville 6-handicapperen ha vunnet ti hull, og med full handicapdifferanse ville matchen ha endt uavgjort.

Så hvor kommer dette ”tre fjerdedeler” fra? I virkeligheten går selvfølgelig ikke matcher slik som dette. Spillere får dobbel- og trippelbogier og til og med birdier. Vi må se på hvordan tildelte slag sannsynligvis blir konvertert til hull vunnet, tapt eller delt i matchspill. Det er to ting som gjør at tildelte slag ikke brukes i det hele tatt. Vår 16-hancicapper kan vinne et hull uten å trenge sine tildelte slag, eller tape et hull til tross for å ha dem, slik at han like gjerne ikke hadde behøvd å få slag på disse hullene!

Faktisk er det foretatt undersøkelser av dette og resultatet er overraskende konsekvent. Litt over 40 % av de tildelte slagene blir i gjennomsnitt ”kastet bort”.

Entusiaster kan sjekke dette ved å spørre konkurrenter i klubbkonkurranser i matchplay.

Konklusjonen er at vår 16-handicapper, selv om han får ti slag, sannsynligvis bare vil kunne bruke seks av dem. Det begynner å se ut som om selv en full differanse ikke er nok.

Så langt er dette bare teoretisk. Men la oss se på situasjonen i virkeligheten. De fleste klubber har matchplay-konkurranser hvert år med relativt stor deltakelse. Ta en titt på listene med tidligere vinnere. Selv i klubber som bruker hele differansen er det spillere i lave handicapkategorier som dominerer. Uansett om klubbene har gått over til full differanse eller ikke, vil de ha vanskeligheter med å produsere noen vinnere fra kategori 3 eller 4 over de siste tjue årene. Dette er enda mer slående når man tenker på at lavhandicappere utgjør en ganske liten del av hele deltakermassen.

Du kan også se på de individuelle resultatene av hver match i turneringen, og du vil finne at lavhandicapperne har en konstant fordel. Det skotske golfforbundet her gjort en del arbeid på dette. De har en utmerket presentasjon som heter ”Myter og misforståelser”, som gjengis lenger ned. De utførte en undersøkelse av klubber før og etter skiftet til full handicapdifferanse. Før skiftet ble 61 % av singlematcher vunnet av spilleren med lavest handicap. Etter skiftet til full handicapdifferanse vant lavhandicapperne 55 % (merk at han/hun fremdeles har en fordel).

En god del eksperimenter er blitt gjort gjennom simulering. Ved å bruke hullscorer fra slagspill kan det kjøres mange, faktisk tusenvis, av ”liksom”-matcher mellom hvert potensielle par i startfeltet.

Det kan innvendes at en slik simulering ikke er det samme som ”the real thing”. Men hvis du tenker deg om, så undervurderer faktisk simulering den fordelen som lavhandicapperen har. De kan kontrollere spillet bedre, og beskytte sin vinnerposisjon på et hull når det er nødvendig. Uansett så viser disse simuleringene konsekvent at, selv med full handicapdifferanse, at lavhandicapperen vanligvis vinner. (Hvis du vil ha den stygge sannheten, så må man bruke nesten en og en kvart ganger differansen for å gi like sjanser. Ikke at dette anbefales!)

Bruk av tre fjerdedels handicap gir lavhandicapperen en kjempefordel. De faktiske tallresultatene kan fås på anmodning, men du kan være sikker på at jo mer ”tallete” du blir, jo sterkere blir bevisene til fordel for full handicapdifferanse.

Det er bare rimelig å vurdere motargumentene. En vanlig innvending i øyeblikket er at ”våre lavhandicappere blir ikke med i matchplay-turneringer med handicap etter overgangen til full differanse, fordi oddsene er mot dem”. Dette er nonsens. Alt som har skjedd er at oddsene i deres favør er blitt endret fra ”enormt fordelaktige” til ”fordelaktige, men ikke nødvendigvis urettferdige”. Problemet har med forståelse og opplæring å gjøre. Et annet barnslig spørsmål er, ”Du forventer ikke i fullt alvor at jeg må gi to slag på et hull?”. Svaret på det er ”jo”, og det skjer selv med tre fjerdedels differanse.

Tilsluttede klubber oppfordres til å laste ned dette svaret hvis de tror det vil hjelpe dem med argumentasjonen overfor skeptiske medlemmer.

***
Myte ….

”Det er urettferdig i single matchplay å kreve at spilleren med lavere handicap må gi hele handicapdifferansen til motstanderen. Tre fjerdedeler av differansen var mer rettferdig”.

  • Mange forskere og golforganer, herunder det amerikanske, engelske og skotske golfforbundet, har undersøkt den relative verdien av full mot tre fjerdedels differanse i handicap.
  • Alle disse uavhengige undersøkelsene har kommet til samme konklusjon – den fulle differansen mellom handicappene til de to spillerne er helt klart den mest rettferdige tildelingen av slag.
  • En undersøkelse av det skotske golfforbundet av 4000 singlematcher viste:

 

¾ differanse

Full differanse

Matcher vunnet av spiller med lavest handicap

61%

55%

Matcher vunnet av spiller med høyest handicap

39%

45%

Fra det ovennevnt kan vi se at selv med tildelte slag basert på full differanse har spilleren med lavest handicap fortsatt en fordel.

  • For å videre utforske den betydelige fordelen som gis til lavhandicappere ved å begrense tildelte slag i matchplay til ¾ av handicapdifferansen, ble en matchplay-turnering med et stort antall deltakere analysert grundig.
  • Tabellen nedenfor viser kategorirepresentasjonen og prestasjonene til spillere på forskjellige trinn av turneringen.
  • Tabellen ovenfor er et ganske dramatisk eksempel på hvor skjev fordelen er for bedre spillere, men den generelle trenden dukker opp i de aller fleste handicapturneringer i matchspill på klubbnivå.
  • I tillegg ble den økende sannsynligheten for at lavhandicapperen ville vinne med en økning i antall slag gitt, klart demonstrert av følgende:
  • I 1992 foretok det engelske golfforbundet en klubbundersøkelse for å finne ut mer om vinnerne av 870 matchplay-turneringer med handicap, der hver eneste klubb brukte ¾ av tildelte slag.

Spillerne i kategori 4 vant bare 5 ganger og derfor ble kategori 3 og 4 kombinert for å gi følgende distribusjon av vinnere:

Samlet var 8 % av deltakerne spillere i kategori 1. De vant 35 % av matchplay-turneringene.

  • CONGU krever nå at den fulle differansen mellom handicappene til de to spillerne skal brukes i matchplay.
Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

one × 5 =