Reisebrev fra Orlando

Vi har fått dette reisebrevet fra Jon Kittilsen.

22. november 2009 – Noe sånt som 75% av alle golfbanene i verden befinner seg i USA, og da er det vanskelig å bestemme seg for hvilken man vil spille. Jeg skulle til Florida, der det er flere golfbaner enn det er trær på Krokhol, så da var det enda vanskeligere. En av turneringene som vi har sett på med interesse gjennom årene er Arnold Palmer Invitational, som spilles hvert år på the Bay Hill Club and Lodge. Her er dessuten Suzann “Tutta” Pettersen medlem, og det er her hun trener når hun er “hjemme”.

Nettstedet ble behørig sjekket, og det viste seg at et par dagers opphold på Bay Hill slett ikke var så dyrt, i hvert fall etter amerikansk standard. Rom og golfrunde har samme pris (USD 150), og romprisen omfatter frokost og greenfee omfatter golfbil (spurte om muligheten for å gå, men de skjønte ikke en gang spørsmålet) og rangeballer.

Sjekket inn sent lørdag kveld og fikk rom i første etasje. Puttinggreenen er bare 20 meter fra terassen. Drivingrangen ligger også tett på. Det er både utslagssteder med både vanlig gress og kunstgress, men akkurat i dag var det kunstgresset som måtte brukes. Flotte treningsforhold med andre ord. “Tee time” ble ordnet i den velutstyrte proshoppen, og jeg ble satt opp sammen med et ektepar som het Tom og Kelly. Begge var singlehandicappere. Så da ble det til at Tom slo ut først hver gang. Her er det nemlig 5 forskjellige utslagssteder. Jeg spilte fra “club tee” (anbefalt for spillere med 6-18 i handicap), som gjør banen en overkommelig 5867 meter lang. Selvfølgelig par 72. Tom spilte fra blå tee (anbefalt for spillere med 0-5 i handicap) og da er banen 6284 meter lang. Når proffene er her, spiller de fra grønn tee, og da er banen 6727 meter lang.

Været var nydelig og behagelig og kl. 11.20 skulle vi ut. Det som imidlertid var litt spennende var at i ballen foran oss gikk selveste Arnold Palmer. Han fylte 80 år tidligere i år, men skal etter sigende fremdeles score sin alder. Han spilte sammen med noen kamerater av samme årgang. Jeg holdt meg på behørig avstand. Han spilte forresten også fra gul tee, for det har alle over 60 nemlig anledning til, uansett handicap.

Deretter ble jeg og mine spillepartnere ropt opp over høyttaleranlegget: ”Next up on the first tee…”. Banen er selvfølgelig i veldig god stand, men den er i rekuperasjonsmodus, og greener og fairwayer er ikke så raske som når de spiller turnering her. Kanskje like greit. Farene på denne banen er først og fremst vann og bunkere. Du finner alltid igjen ballen selv om du misser (til og med grovt) på fairway. Gresset er Bermuda-gress, som er mye brukt i varme strøk. Det er veldig annerledes enn det vi er vant til hjemme. Det kan være veldig vanskelig å hanskes med når det er langt, men her var heldigvis røffen klippet gangske kort, og ballen lå stort sett oppå gresset, og ikke nedi. Alt i alt syntes denne spilleren at banen var sånn passe vanskelig fra gul tee (banerating 71,3, sloperating 129).

Dagens fasit: 6 fairwaytreff, 2 baller i vannet (nye ProV1), fire ganger i bunker, ingen birdier og bare en treputt. Det ga 96 slag og 30 poeng, men vi skal spille den en gang til, og da får vi se.

D’ække lett å være nordmann i utlandet. Etter en lunsj og noen Budweiser vandret jeg inn i hovedrestauranten (der jeg hadde spist frokost) for å få meg litt middag. Der var det tomt. Jeg lurte jo litt på om de var upopulære fordi de serverte dårlig mat, men det viste seg at hovedrestauranten var en “weekendrestaurant” og derfor bare åpen for middagsservering på torsdag, fredag og lørdag. Men det er flere restauranter, med litt enklere tilbud, så vi vandret inn der. Like tomt. Fikk vite at “alle” var hjemme og så på fotball på TV.

Men mat hadde de, og til de grader. Det var lenge siden jeg hadde hatt “Buffalo wings”, så jeg bestilte det til forrett. Fikk litt hakeslepp da jeg fikk se porsjonen. Forretten var faktisk større enn hovedretten (meatloaf).

Til tross for de overdådige porsjonene (vi spiste ikke hele forretten), så må man jo ha dessert når man er på tur. På Bay Hill har de en spesialitet som heter Bay Hill Hummer. Det er flytende iskrem med brennvin i. VELDIG godt.

Dag 2 – 23. november
Hvis du har sett på en golfturnering på TV, så har du nok merket deg at begrepet “flaggplassering” er kommet opp. Det er ikke uten grunn, for når greenene er så store som de er på disse banene, kan flaggplasseringen gjøre at du spiller “en annen bane”. Det var det som skjedde i dag. Litt tidligere ut skulle jeg og ble satt opp med en treball, som viste seg å hete Scott, Bill og Walter. De var ikke i nærheten av samme ferdighetsnivå som mine spillepartnere dagen før, men mye mer hyggelige. Det var også en annen forskjell. Bay Hill har en regel om at tre- og fireballer må ha med seg en forecaddie. Og det fikk vi derfor. Han het Tom og har jobbet på Bay Hill i 17 år. Han jobber også som caddie for enkelte proffer rundt omkring. Litt av en type, i hvit kjeledress à lá Augusta. Jobben hans var å sørge for at vi fant ballene våre, men han ga oss også avstander og puttelinjer. Han var veldig flink, men til tross for det ble det en dårligere runde for undertegnede denne dagen. Hovedårsaken var nok puttingen – det ble 5 flere putter i dag, og langt flere treputter. Årsaken til dette igjen var nok flaggplasseringene, de virket mye vanskeligere i dag, og flaggene sto gjerne bak bunkere. Så det ble mange lange putter, og som i går noen besøk i vannet og i noen av de store bunkerne. Vi lar detaljene ligge.Men flott var det. Her er det så mange forskjellige utfordringer, at det faktisk er en bane du gjerne vil spille igjen og igjen, og slikt liker man på medlemsbaner, som dette er.

Lodgen er litt ”stuffy” og det er stille og rolig her, så dette er nok ikke stedet for gutta på tur, men hvis du er på utkikk etter en førsteklasses golfopplevelse, er dette absolutt verdt turen.